Det gamle Oslo


Det gamle Oslo ved Loelvas utløp ble anlagt ca. 1050 av Harald Hardråde. Utenom 6 kirker, et par klostre, bispeborg og kongsgård, bestod byen vesentlig av 1 - 2 etasjers tjærebredde trehus, skilt og gater.

Det var en meget brannfarlig bebyggelse. Brøt ilden løs, var utsiktene til å beherske den liten. Folkemengden var aldri over 3000 personer. Historien forteller ingen ting om et ordnet brannvesen og lite om de branner som rammet byen de første århundre.


Magnus Lagabøters bylov av 1276 fastsetter plikt for gårdeiere å ha stående fylte vannkar, stiger, brannhakker m.v. og plikt for alle til ved brann og ile til hjelp med nødvendig redskap. Videre skulle det være en borgervakt på 6 mann - en kombinert brann og politivakt - som patruljerte byen etter bestemte ruter.


Disse tiltak reddet dog ikke byen fra katastrofer. I løpet av 500 år brente byen helt eller delvis ned 12 ganger. Tre av disse brannene var påsatt av borgere under fiendtlig angrep, en gang fra dansk side (1137), to ganger fra svensk side (1523, 1567). Etter en brann 17.august 1624 bestemte Kong Kristian IV, tross borgernes protester og bønner, at byen ikke skulle bygges opp igjen på de gamle tomter, men flyttes over til Akersnesset under Akershus festningsmurer.


Kristiania (1624 - 1924)


Borgerbrannvesenets og håndkraftsprøytenes tid.

Byen Kristiania fikk sin vanntilførsel fra et nettverk av treledninger ( 4" uthulte trestammer). Det var stadig klager over slett vanntilførsel og dårlig trykk. En brann, som 21.april 1686 la ca.100 hus rundt det gamle torg i aske, ga støtet til at de første to brannsprøyter (hollandske kobbersprøyter) ble anskaffet av byens daværende "brandmester", kirkeverge Jørgen Køster. Den 10 Oktober 1708 brøt det ut en brann ved bryggene, hvor 60 sjø og pakkbuer og 40 beboelseshus brant ned. Dette førte til at Kongen fastsatte en brannordning av 24. februar 1714, som ga detaljerte forskrifter om byggemåte, branntjeneste og brannredskap. I 1767 ble som kongelig forordning utgitt en brannordning for samtlige norske byer, som dannet grunnlag for ordningen avbrannvesenet helt til vår tid, og først ble avløst av brannloven av 1908.


I 1842 brant Scheels brenneri ved Akerselven.


Om denne brannen har Henrik Haugstøl en fornøyelig skildring i sin bok: "I min tippoldefars by Christiania".

I følge forfatteren falt de bolde "nummermænd" for fristelsen til å fylle sine brannspann med brennevin for å styrke sitt mot. "----------Brannvæsnet gjorde, saavidt vi kunne skjønne, sin pligt, og Slukningsredskaberne vare i god Stand, men paa Grund af den ringe Vandmasse i Elven blev Vandet snart saa opmudret, at Sprøiterne hvert Øieblik stoppedes, hvorved Slangerne paa flere Steder brast. At Brandfolkene efter flere Timers Anstrængelse godt kunde trænge til nogle Forfriskninger indrømmes gjerne, men en Uskik, og det en Uskik af særdeles betænkelig Art, er dog unegtelig, ved slige Leiligheder at slaa Hul paa en Brændeviinsfoustage, helde Brændeviinet i Brandspand, og saa lade dem gaa rundt til Creti og Pleti. De som mindst have fortjent nogen Hjertestyrkning, tage gjerne meest til sig, og Fuldskab og Uorden er deraf naturligvis en udeblivelig Følge. Skal det nødvendigviis finde Brændeviinsudskjænkning Sted ved saadanne Leiligheder, bør det dog vistnok nøie paasees, at den stængeste Orden iagttages ved Udskjænkningen, men det er vanskelig nok – og derfor er det sikkert bedst at al Brændeviinstractering også her afskaffedes. Godt Øl vil være vedkommende i enhver Henseende langt tjeneligere, og mange Ulykker og Uordener vilde derved forebygges."

Omkring 1780 ble det opprettet en fast vakt bestående av 8 mann av vekterkorpset + 6 mann som kombinerte politi og brannvakttjeneste. Branndirektør Smith foreslo straks etter sin ansettelse i 1792 opprettet et fastlønnet brannkorps på 20 mann, men uten resultat. Det tok nærmere 70 år før denne tanke ble realisert. Den 21. juli 1807 ble det utskrevne borgerlige brannkorps omorganisert, idet brannkommisjonen ved årlig sesjon skulle utskrive de dugeligste og raskeste arbeidsfolk til tjeneste ved korpset, som ble delt i "sprøitecorps" og "nedbrytningscorps". Til betjening av byens sprøyter var det utskrevet i alt ca. 300 mann. I 1846 var var antallet av byens sprøyter øket fra 13 til 20. Byens folketall var da ca. 25 000. Den 19. mai 1847 ble det i statsråd på Stocholms Slott fastsatt reglement for brannkorpset, som skulle bestå av: Sjefen (branddirektøren), 2 kapteiner (tidligere kalt brandinspektør), 35 premier og secondløitnanter.


Brannen14. april 1858


Borgerbrannvesenets og håndkraftsprøytenes tid.

Den største brann som hadde rammet byen siden det gamle Oslo brente ned i 1624, fant sted natten til 14. april 1858. Ilden brøt ut kl. 01:00 om natten i et snekkerverksted i salmaker Blombergs gård i Dronningens gate, den bredte seg med rasende fart i de gamle brannfarlige bakgårder i de store kvartal mellom Dronningens gate, Prinsens gate,Kirkegata og daværende Østre gate (Karl Johans gate). Det drøyde usedvanlig lenge før brannskuddene gikk, og før slokking kom i gang sto flere gårder i lys lue. Vannforsyningen sviktet totalt. Flammene slo over Dronningens gate til kvartalet mot Skippergata. Brannen ble til slutt stanset i denne gate og i Prinsens gate. Da man etter 14 timer endelig fikk bukt med brannen, hadde den rasert 41 gårder i forretningsstrøket. Brannkatastrofen kartla manglene både ved det tallmessig sterke, men lite effektive borgerbrannkorps og ved det gamle vannverk med trerørledninger. I 1852 foreslo branndirektøren bygget en ny brannvakt ved Vår Frelsers kirke. Bygget som var tegnet av arkitekt Grosch sto ferdig i 1856, kostende kr. 42.460. Den 2. mars 1860 la Christiania branncorpsforening fram et forslag om opprettelse av et fast brannkorps.


Hestedriftens og dampsprøytenes tid (1861 - 1924)


Den nye brannvaktbygning, Karl Johans gate 11, ble tatt i bruk som hovedbrannstasjon. Videre ble det leiet lokaler for to bistasjoner, Sagene stasjon i Maridalsveien 86, fra 1872 i Sagveien 23, og Grønland stasjon i Grønland 29, fra 1866 i Grønlandsleiret 32. Korpset besto i denne tiden av foruten branndirektøren med assistent, av 1 overbrannmester, 2 underbrannmestere, 8 formenn, og 25 konstabler, i alt 36 mann. I tillegg kom 4 tårnvektere (i Vår Frelsers Kirke) som i 1851 ble overført fra politiet. Det borgerlige utskrevne korps fungerte som en reservestyrke til det ble oppløst i 1894. For å oppdage brann så tidlig som mulig ble det bygget et tårnvekterrom i Domkirketårnet, 194 trappetrinn over gatenivå. Denne ordningen varte fram til 1902 da den ble nedlagt. Korpset var på denne tiden organisert etter et rent militært mønster. Brannfolk bodde på kaserner i nærheten av stasjonene. Fritid eksisterte praktisk talt ikke. Arbeidstiden var om dagen 10-12 timer eller mer, deretter vakt- eller plikttjeneste resten av døgnet. Det var gjennom mange år ikke mulighet for familieliv, og skillet mellom overbefal og menige var skarpt.

Med økningen av stasjonenes antall fulgte en tilsvarende økning av personell og materiell.I 1919 besto korpset av til sammen 186mann. Mannskapenestjenestetid som fra 1903 hadde vært 2 døgn på vakt etterfulgt av 1 fridøgn (112 timers tjeneste pr. uke) ble i 1918 redusert til 1 døgn vakt og 1 døgn fri. Øvelser ble fra 1861 drevet på Turnforeningens tomt. I 1881 fikk brannvesenet egen øvelsesplass på Ankerløkken med et 5 etasjer høyt øvelsestårn. I 1904 måtte øvelsesplassen flyttes til Hammersborg på grunn av Gassverkets utvidelse. Her ble øvelser holdt inntill plassen måtte oppgis i 1921 på grunn av Hammersborgreguleringen. Brannhestene var kraftige, spreke og kloke dyr som forsto sin oppgave. Når alarmen gikk, gjorde de helomvending i spiltauet og ventet på at døren skulle åpnes.Det opplyses om at det tok mellom 18 og 33 sekunder å spenne for slangevognene. Utrykningene var en hard påkjenning for hestene, særlig når føret var dårlig.

Byen hadde i årene etter 1870 en voldsom vekst som medførte at stasjonenes antall måtte økes som følgende:

1878 Grunerløkken stasjon, Thv. Meyers gate 38 (1 underbrannmester, 3 form. 6 konstabler)
1879 Hegdehaugen stasjon, Bogstadveien 33, (1 underbrannmester, 3 form. 6 konstabler)
1890 Vålerengen stasjon St. Halvars gate 59 (1 underbrannmester, 3 form. 6 konstabler)
1891 Solli stasjon, Løkkeveien 4, fra 1896 Skovveien 1, (1 underbrannmester, 2 form. 7 konstabler)
1902 St. Hanshaugen stasjon, Bjerregaards gate 7, (1 underbrannmester, 3 form. 7 konstabler)

Den 17. september 1919 inntraff en stor brann på Grønland 13-19, som klart viste svakhetene ved det daværende brannvesen. Formannskapet oppnevnte derfor en komité, som i 1920 framla et forslag til revisjon:

1 Overgang til automobildrift.
2 Ny hovedbrannstasjon på Hammersborg og nye bistasjoner ved Waldemar Thranes gate og Frogner,
utvidelse av Sagene stasjon og ombygging av Grønland stasjon. Nedleggelse av Solli, Hegdehaugen, St. Hanshaugen, Grunerløkken og Vålerengen bistasjoner.
3 Anskaffelse av sjømotorsprøyte.
4 Overgang fra 2 ¾" til 2 ½" slanger
5 Økning av offiserkorpset.


Hestedriftens og dampsprøytenes tid (1861 - 1924)


Formannskapet bevilget kr.20 070 til innkjøp av en elektrisk drevet bil i 1911. Valget falt på en mannskapsbil fra Justus Chr. Braun (Nurnberg). Bilen kom til Kristiania 15.januar 1912. Bilen var Kristianias første brannbil. Dessverre ble erfaringene heller dårlige. Bl.a kunne ikke bilen benyttes på snødekte gater og veier. Batterikapasiteten var heller ikke mye å skryte av. Det ble i 1920-23 bevilget til sammen kr. 360 000 tilbilkjøp. Benz- Werke, Gaggenau og Baden leverte 7 biler i 1921 og 5 i 1923.Nylands Verksted leverte en ny sjømotorsprøyte i 1924.Vålerengen brannstasjon ble nedlagt 18. oktober 1923. Brannvesenets hestebestand var samtidig redusert fra 31 til 12 hester.


Overgangen til automobildrift var avsluttet i 1926 da brannvesenets siste to hester ble solgt. Brannvesenet hadde da følgene biler:


  • 7 Slange- og mannskapsbiler
  • 5 Automobilstiger
  • 3 Automobilsprøyter
  • 4 Lastebiler
  • 3 Personbiler
  • 22I alt

Automobiliseringen starter for alvor i 1920


I 1950 begynte fornyelsen av bilparken for alvor. Det startet med anskaffelsen av den første bilen med høytrykkspumpe. En ny metode, "tåkeslokking", dvs å splitte opp vannet i fine dråper ved et så ekstremt høyt trykk som opptil 60 bar, var utviklet i USA. Under besøk på John Bean fabrikken, som produserte pumpene, tilbød de Obv en komplett Reo Gold Comet høytrykksbil. Bilen hadde en motor på 140 hk og en vanntank på 1730 liter. Høytrykkspumpen, en midtmontert 3-sylindret John Bean stempelpumpe for 60 bar med spesielle strålerør (høytrykkspistoler).
Reo bilen (BV 38) svarte helt til forventningene, høytrykksmetoden viste seg å være meget effektiv ved innvendig slokking, i tillegg ble vannskadene vesentlig redusert. Bilen var stasjonert på hovedbrannstsasjonen.
I forbindelse med overgangen til automobildrift ble St. Hanshaugen stasjon nedlagt 15. juli 1925. Samme år ble 1. byggeperiode for utvidelse av Sagene stasjon avsluttet med oppføring av gymnastikksalbygning og øvelsesplass. Fra 1. oktober 1929 ble det opprettet en tariffavtale som reduserte mannskapenes tjenestetid fra 84 til 75 timer pr. uke og korpsets styrke ble økt fra 204 til 218 mann. I 1935 ble tjenestetiden redusert til 72 timer pr. uke.

Oversikt over lønnsforhold (grunnlønn i kroner pr. år) 1861 - 1958:

År Brannmestere Formenn Konstabler
Kr. Kr. Kr.
1861 768 676 470-576
1880 1056 864 576-672
1890 1152 960 672-768
1900 1600 - 2000 1200 - 1400 1000 - 1200
1910 2600 1500 1100
1915 2700 - 3100 2200 1400
1920 3200 2900 2700
1921 6200 5300 4000
1928 5300 5000 3800
1932 5124 4930 3673
1933 4970 4782 3563
1936 5570 5172 3741
1937 6100 5500 3600
1942 6400 5500 3600
1946 7300 5800 3900
1948 8200 6000 5200
1952 10400 8300 6500
1954 11 100 9000 6800
1955 12 100 10 100 7200
1956 16 450 13 350 11 350
1957 16 950 13 850 11 750
1958 17 950 15 215 13 973